Kamerun : En fransk koloni til tross for proklamert uavhengighet

1.januar 1960 ble landets selvstendighet erklært. Men Frankrike kontrollerer fremdeles kamerunsk jord med sine ressurser. I tillegg tok franskmenn liv av nasjonalister som kjempet for ekte selvstendigheten. 

“Kamerunere, mine kjære landsmenn, Kamerun er fri og selvstendig”, kunngjorde daværende statsministeren for Kamerun Amadou Ahidjo 1.januar 1960. Dette utdraget av Ahidjos tale skapet høye applauser. Da fikk landet selvstendigheten av Frankrike etter over 40 år av kolonisering. Men frigjørele har vært en utopi, for Kamerun gjenstår en fransk koloni.

Fra 12.juli 1884 til 28.juni 1919 hadde Kamerun vært tysk territorium. Men på grunn av Tysklands nederlag etter første verdenskrig på 1918 ble Kamerun gitt bort til både Frankrike og Storbritannia. De to landene delte ut kolonien i to parter. Franskmenn tok den ¾ delen i øst (navnet var Cameroun oriental på fransk) mens britanniske arvet  1\4 (British Cameroons på engelsk)  i vestlige landet. Kamerun var styrt som Folkeforbundets eiendom fra 1922 til september 1945 da Forente Nasjoner ble opprettet.

Ifølge FN-pakten måtte Frankrike forberede Kamerun til å bli et selvstendig land. Derfor ble territoriet FNs tillitsmannskap. Men franske myndighetene anset Kamerun som en av sine oversjøiske terrirorier. 23.Juni 1956 vedtok fransk nasjonalforsamling Gaston Deferre-lov om allmenn stemmerett i Frankrikes afrikanske kolonier. Konsekvensen i Kamerun var at parlamentsvalg kontrollert av franskmenn avholdte seg 23.desember 1956.

Representanter ble valgt samtidig som  statsministeren André Marie Mbida takket være Frankrike. Mai 1957 ble André Mbida bekreftet statsminister men han mistet makten etter at de fleste representantene  opprinnelige fra det muslimske nordlige landet trakk seg. I dette øyeblikket ankom Amadou Ahidjo i statsdepartementet 18.februar 1958. Mai 1960 ble Ahidjo valgt som president for Kamerun.

Fransk regjeringen drepte også nasjonalister som krav selvstendigheten utenfor Frankrikes kontroll. 10.april 1948 ble partiet UPC (Union des Populations du Cameroun, på norsk Union på Kamerunsk Folket) grunnlagt i Douala (økonomisk hovedstad). Formålet var å kaste franskmenn ut av landet og skape diplomatiske forhold med Frankrike basert på likhet og gjensidig respekt.

For å hindre UPCs popularitet forbydde Jean Ramadier partiet 13.juli 1955. Jean Ramadier var fransk høykommissær for Kamerun under koloniseringen. Mellom 1955 og 1971 var UPCs aktivister utsatt for forfølgelser. Hundrevis ble drept av franske soldater, spesielt i både Sanaga-Maritime og Vest regioner. Ledere for partiet fikk også undertrykkelse. Den karismatiske generalsekretæren for UPC Ruben Um Nyobe ble skutt og drept av fransk hær 13.september 1958. Partiets president Felix Roland Moumié døde 3.november 1960 i Sveits etter å ha drukket gjiftet vin tilbudt av William Bechtel på restaurant i Geneva. Bechtel utga seg for å være journalist mens han var fransk hemmelig agent. For sin del ble Ernest Ouandié dømt til død i januar 1971 og henrettet i Bafoussam (det vestlige Kamerun). Ouandié ledet UPCs militær fløy.

Etter å ha knust UPC kunne Ahidjo styre landet fredelig.  6.november 1982 gikk Ahidjo av slik at Paul Biya overtok makten. Biya har fått Frankrikes støtte. Hans fadder Louis-Paul Aujoulat var en fransk leger og politiker i Kamerun. Midt i 1980-tallet sa Paul Biya at han var best eleven til daværende president for Frankrike Francois Miterrand. Selv i presidents kontor i Yaoundé er Biyas rådgiver franskmann. Han kaller seg Yvon Omnes. Omnes er tidligere Frankrikes ambassadør i Kamerun.

Ifølge avtalen signerte 26.desember 1959 har Frankrike prioritet over utnyttelse av underjordiske ressurser spesielt olje. Franskmenn kontrollerer andre sektør som mobiltelefoni, banken, forsikring, jernbane, store plantasjer blant annet. Selv Franc CFA, valuta som brukes i Kamerun, er skapet på fransk byen Clermont-Ferrant.

Selvstendigheten av Kamerun er kun ord uten handling. Derfor feires det ikke hver 1.januar. Uten tvil fordi det er skammelig.

Michel Biem Tong